Halvmaraton i Fjelleventyret, konkurranserapport.

Aller først vil jeg bare si at denne konkurransen er noe av det vakreste jeg er med på, og det var i dag fjerde gangen jeg var med. Med dagen i dag, har jeg vært med på tre halvmaraton her oppe og en Miniton (første gangen).

Sola var allerede stått opp da jeg sto opp for å spise frokost kl 0445.

Jeg hadde avtalt med kollega Karoline at vi skulle dra klokken halv seks, for jeg var litt usikker på hvor lang tid vi brukte her fra Gjøvik opp til Beitostølen. 

Og tenk om vi ikke skulle rekke bussen til Valdresflya som går 09.15 eller ikke skulle rekke å hente startnummer.....

Men verstefallstenkinga kunne jeg bare legge bort. 

Vi var på Beitostølen før 08 og hadde god tid til å gå på do, hente startnummer og spise matpakka og gå på do enda en gang.

Og enda hadde vi tid til å ta litt bilder og prate litt med både kollega Ragnhild og Karen Marie og Helge som også hadde kommet etterhvert.

Så var det tid til å gå ombord i bussene som skulle frakte oss inn til Valdresflya Vandrerhjem og startområdet. Bussene er alltid fylt med masse glade og spente deltakere, og bussen tar oss gjennom den vakre fjellheimen. På denne turen rekker man å både se og tenke gjennom løypa i hodet, og få enda litt mer konkurransenerver.

Det jeg husker fra vandrerhjemmet i dag er dokø og dokø og atter laaaaaang dokø og deretter fotosession og masse konkurransenerver. Og da var det så godt å ha dere kjære, tøffe kolleger der, Karen Marie, Ragnhild og Karoline. 

Og så var det så koselig å møte Marit der oppe og veksle noen ord med henne. Håper du er fornøyd med løpet og omgivelsene. 

Jeg møtte også flere hyggelige fjes der oppe, blant annet løperen fra Land og sportsmanden. 

Start er ca 1 km nedenfor vandrerhjemmet.  Startskuddet går og vi er i gang. Løypa starter med en slak motbakke som er ganske tung før man blir ordentlig varm. Jeg ser bare ryggen til Karen Marie der hun setter avgårde med rakettfart. Umulig å henge seg på henne i år.

Etter 2 km var jeg ganske varm og da begynner nedstigningen mot Bygdin. 

Det går nedover og nedover og det er nydelig utsikt utover fjellheimen på alle kanter og etter hvert ser jeg også Vinstervatnet ligge der nede. Beina kjennes fine ut, men så mye nedover er tungt for beina. 

Det jeg husker godt fra nedstigningen, er alle de døde lemen som ligger i veien. Ekkelt, egentlig.... Masse overkjørte pelsdotter som lå rundtomkring på asfalten.....

Så er vi ved Bygdin og løypa flater ut og etter hvert blir det også lett stigning. Farten går merkbart ned. Det er tynnere luft her oppe i fjellet og motbakkene blir dobbelt så tunge etter all den utforløpinga. De 3 km fra Bygdin opp mot Båtskaret er utrolig tunge. Har lyst til å gå bare litt. Det er mange som går og jeg blir nesten fristet,

Jeg har en djevel på den ene skulderen som sier: "du kan bare gå og hvile deg litt i denne bakken" og en djevel på den andre skulderen som sier: "du skal og må ikke stoppe!" Og heldigvis vant den som sa at jeg ikke måtte stoppe. 

Men det gikk ikke fort oppover der. Og jeg bare gledet meg til å komme opp der som det flatet ut og spesielt der det begynte å gå nedover mot Beitostølen. 

For der skulle jeg sette opp farten, for jeg skulle jo perse!!
Men beina mine ville ikke gå fortere. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg skulle klare 5 minutter pr km nedover der, men beina var tunge og møre og slitne. 

Jeg begynte å få vondt i venstre kne også. Prøvde å ignorere det og det gikk til en viss grad. Akillesen var vond, men ikke så vond at jeg måtte slutte å løpe, så jeg ignorerte den og :))

De tre siste km var vonde og en kamp i seg selv. Jeg så en sykkel som lå lettere henslengt i grøfta og hadde mest lyst til å bare ta den og sykle resten.....

Den siste km stod det masse folk langs løypa og vi fikk masse heiarop, men jeg husker nesten ikke dette. Bare at jeg plukket en mannlig løper noen hundre meter før jeg passerte mål, yeah. Siste km ble løpt på 5.03min. 

Jeg fullførte i år på 1.52.43, altså ingen persing, men fornøyd allikevel tatt treningsmengde og skade i betraktning. Jeg har i år plutselig rykket opp i klassen 45-49, enda jeg bare er 44 år :) og ikke fyller 45 før i slutten av november. Denne klassen er en av de sterkeste klassene. Det er ikke lett å komme høyt opp på resultatlista. Totalt ble jeg nr 100 av alle damer som fullførte halvmaraton.

Løypa er vakker.

Jeg kommer tilbake neste år også, og hvert år så lenge dette løpet arrangeres. 

Det er et utrolig velorganisert og bra arrangement. 

Her følger en mengde bilder:

Utsikt fra Valdresflya Vandrerhjem og se hvor fint vær vi har.

Litt medvind fikk vi også på veien.

Langt nedi der er startstreken....

Poserer før start. Meg, Karoline og Ragnhild :))

Endelig i mål. Slitne, men sterke damer!!

Fra venstre: Karoline, meg, Ragnhild og Karen Marie

Fjellmaraton neste lørdag

1 uke igjen til Fjelleventyret! Joho!!! Det blir så spennende!

Vårens fineste eventyr med den vakreste utsikten. Så vakkert at man kan "glemme" at man har vondt. Jeg gleder meg!!

Men det er noen men her: Jeg har ikke fått trent slik jeg har ønsket pga akilles-skaden som satte meg ut i litt for mange uker. 

Nå har jeg akkurat begynt å føle meg bittelitt ovenpå igjen, men ikke på langt nær der jeg skulle vært (hvis jeg ikke hadde blitt skadet).

Jeg har ikke fått løpt så mange langturer enda (etter at jeg fikk begynne å løpe igjen) og i hvertfall ikke noen lange langturer.

Så:

Jeg er spent på om jeg klarer å holde i 21.1 km.

Og jeg er spent på om akilles-senen holder distansen i år

Jeg kommer til å DNF dersom det blir for vondt i akillesen. Da får jeg bare sitte å blomstre og nyte utsikten til det kommer en bil og plukker meg opp:))

Men jeg håper selvfølgelig at jeg ikke får vondt og at jeg fullfører med enda bedre tid enn i fjor. I fjor løp jeg på 1.50.32.

Målet er å se slutten av 40-tallet. 

Jeg kjenner at jeg begynner å svette litt og får hjertebank når jeg tenker på det nå. 

Men jeg gleder meg så sinnsykt mye!!! 

Er det flere som skal opp i fjellheimen neste lørdag?

Starting av løpegruppe

Da har jeg endelig fått planlagt og satt i gang forberedelsene til en løpegruppe på jobb, to år etter at jeg etterlyste det i bedriftsidrettslaget. 

Det er i første omgang snakk om intervalltreninger en gang i uka, så får vi se om det blir mer etter hvert. Bakgrunnen for å velge intervalltreninger, er fordi det er de som er tyngst å komme gjennom alene. Og når man er flere, gir man gjerne litt ekstra.

Det startet med at jeg fikk hjelp av noen i administrasjonen som foreslo å legge ut et innlegg om løpegruppe i internavisa. 

Jeg fikk noen svar på mail, og noen har sagt direkte til meg at de vil være med. 

En meldte seg også til å lede gruppa sammen med meg, siden jeg etterlyste noen som kunne gjøre det også. Han fortalte meg at han ledet løpegruppa på sykehuset tidligere. Så det var kjempefint, siden jeg ikke har noen stor erfaring med å lede løpegrupper fra før. 

 

Så nå har vi blitt enige om tidspunkt og sted, og nå er det bare å informere de andre om dette og første trening. Tenkte å veksle litt på å ha bakkeintervaller og stadionintervaller. 

Og hvis noen har tips til intervalltreninger for gruppe, er det hyggelig med innspill.

Dette er kjempespennende! Jeg gleder meg :))

.

Yeah! Jeg er såååå glad i dag!

Jeg har fått klarsignal til forsiktig å begynne å løpe igjen. 

Så det første jeg gjorde da jeg kom fra fysioterapeuten var å dra ut på løpetur.  

I skogen!!!! 

Yeah!! I'm so happy!! 

I dag er det 31 dager siden jeg løp sist. 

Jeg har aldri vært så lenge borte fra løpingen, siden jeg begynte å løpe igjen i voksen alder for 3 år siden. Jeg drev med friidrett som barn og litt opp i ungdomsårene, men sluttet med det da jeg var 15. 

 De siste ukene har jeg følt en uro og rastløshet i kroppen som jeg tolker som en form for "abstinenser", fordi jeg har vært borte fra løpingen så lenge. 

Fysioterapeuten sa at i dag var det stor forskjell fra sist gang jeg var der. 

Han sa også at jeg skulle begynne FORSIKTIG og LYTTE til kroppen og være FORNUFTIG! 

Jeg føler de ordene ble sagt med store bokstaver. 

Han vet hvor glad jeg er i å løpe og at jeg jeg ikke bryr meg om at det gjør litt vondt.

Men jeg fikk streng beskjed om at jeg ikke skulle fortsette dersom det ble vondere. 

Selvfølgelig kjente jeg litt når jeg løp, men det ble ikke vondere. 

Nå løp jeg på veldig mykt underlag i skogen og med mine best dempede løpesko. 

Samtidig tok jeg det veldig rolig og gikk litt innimellom.

Og jeg løp i ca 20 minutter. Jeg turte ikke mer. Og det var det fysioterapeuten hadde rådet meg til.

Det er veldig viktig å være forsiktig nå i begynnelsen, og det er nettopp det dette er: Det er en begynnelse. 

Det kjennes ikke vondere ut nå etterpå :))

Er veldig spent på hvordan kvelden og morgendagen vil bli...

 

MARSTRENING:

Sykling totalt i mars: 249 km  (med mtb da jeg kun har en mtb-sykkel)

Gåing: 122 km

Har også gått langrenn, men det er så lite at jeg ikke skriver det opp her :))

Her har jeg løpt i dag. Nydelig var det :))

 

Hos fysio igjen

"If you train your mind for running, everything else will be easy" Amby Burfoot

Da har jeg igjen vært hos fysioterapeuten. 

Etter trykkbølgebehandlingen sist, var det numment og bedøvet i et par dager. Når følelsen kom tilbake igjen, var det vondere i akillessenen og hælen igjen. Så da sa fysio at vi ikke skulle gjøre det igjen.

Status: I dag sa han at det fortsatt var hevelse og rødhet rundt akilles-senen. Det er fortsatt vondt når jeg går og når noen trykker der. 

Han har hele tiden sagt og sa igjen i dag at akillessenebetennelse pleier å ta tid og man vet ikke egentlig hvilken behandling som gjør dette så kortvarig som mulig og hva som passer den enkelte. 

De dagene jeg har vært i aktivitet, syns jeg at jeg merker bedring. Kanskje ikke rett etterpå, men dagen etter kjennes det bedre ut. Dette er positivt tenker jeg. Så da fortsetter jeg med det. 

Jeg ble tapet på nytt i dag. Rosa tape :-)

Jeg fikk med noen såler til utprøving. 

Og han sa jeg fortsatt vil ha nytte av is. 

Dessuten gav han meg ikke løpeforbud denne gangen, men han sa jeg bør avstå fra aktivitet som fremprovoserer smerte, og det vil jo si løping siden det var det som i første omgang gjorde dette.

Ved gange er det ikke så vondt som når jeg prøver å løpe, så jeg vil fortsette å gå til jobben. 

Også..... Hvem vet? Sånn helt plutselig skal jeg nok prøve å løpe meg en aldri så liten tur......

Og det gleder jeg meg til! Og sånn i mellomtiden kan det gjerne snø så masse det bare vil. Bare det smelter fort igjen.... ;-)

Ny time hos fysio neste onsdag :)

Bilde nedenfor er fra oppdagelsesferd i skogen i går (før snøen dukket opp igjen).

Da jeg plumpa nedi en vårkåt bekk og fikk iset ned akillesen ganske bra :)

Tankene gikk tilbake til debuten min i Råskinnet (som selvfølgelig var en mye kaldere og våtere, men skikkelig deilig adrenalinkick-opplevelse)

TRYKKBØLGEBEHANDLING ved betennelse i akillessenen

Da har jeg vært hos fysioterapeuten igjen. 

Han sier at det fortsatt er hevelse og rødhet rundt akillessenen og hælen.

Jeg kjenner at det er bedre, men smerten er der jo fortsatt.

Så han bestemte at vi skulle begynne med trykkbølgebehandling. 

Trykkbølgebehandling stimulerer en rekke av kroppens naturlige helingsmekanismer som både gir umiddelbar og langtidsvirkende effekt. Dette skal visst ha god effekt på flere typer betennelsestilstander slik at man unngår operasjon, kortison eller annen medisinbruk. Kan ha effekt på skuldre, nakke, musearm, tennisalbue, akillessmerter eller jumpers knee.

Det var inni granskauen vondt når han holdt apparatet på et bestemt punkt på hælen, og han gikk opp og ned på senen i 3-5 min. Han sa at mange vil merke bedring etter en behandling, andre trenger flere. 

Nå skal jeg være i ro i 2 dager. Ingen trening altså på 2 dager. 

Jeg fikk lov til å gå på skogstur med 5-åringen da :)) 

Han "tok seg fri" fra barnehagen, slik at vi kunne ha litt tid sammen. 

Han var med meg til fysioterapeuten og observerte behandlingen jeg fikk :))

Og så dro vi på skogstur etterpå. 

Har lest endel om trykkbølgebehandling på nett nå i ettertid og er veldig optimistisk og positiv til denne behandlingsformen. 

Er det flere som har prøvd dette?

Og han anbefaler meg å bruke is fortsatt og ikke løpe før det er smertefritt.

Det som kan skje i verste fall hvis jeg løper selvom det er vondt, er at senen kan ryke og da blir det brått MYE verre....

Og det vil jeg jo ikke.... 

Jeg vil løpe, men jeg vil jo ikke gjøre ting verre... 

Så da må jeg bare høre på hva han sier. 

Og bedrive sykkeltrening selvom jeg syns det begynner å bli litt kjedelig å bare gjøre det....

Har fått ny time om 1 uke:))

Holmestrand maraton må jeg nok se langt etter. Noen som vil ta over startnummeret mitt? 

Bilde fra skogsturen. Deilig med vår i lufta :))

OPPDATERING:

Wow! I dag da jeg fulgte minstemann (som ikke er så liten lenger) til barnehagen, kjente jeg ingen smerte i akillesen, kun litt murring. Jeg gikk veldig forsiktig siden jeg har fått beskjed om å ta det med ro, så mulig det er derfor jeg ikke kjente så mye. Det jeg kjenner er nummenhet, varmefølelse og prikking i det området jeg fikk trykkbølgebehandlinga. Utrolig rar følelse. Kan hende det er forbigående, men når jeg kjenner slikt som dette blir jeg veldig optimistisk. Det blir nok ikke akkurat noe halvmaraton i Holmestrand tror jeg, siden jeg sikkert må øke forsiktig med mengde i begynnelsen når jeg begynner å løpe igjen... Men dette er bra!!!!! :)))

No running is hard

I dag har jeg en etterlengtet fridag alene. Jeg pleier å bruke fridagene til å løpe. 

Jeg syns det er tungt ikke å få lov til å løpe. Jeg blir demotivert på et vis av dette.

Demotivert og lei meg, og jeg er til vanlig en glad og positiv person. 

Har forsøkt å løpe noen skritt, for å kjenne om jeg klarer det. Men må stoppe fort. 

Det gjør vondt å sparke fra og det gjør vondt å lande.

Jeg har nå en innleggssåle i alle skoene jeg bruker når jeg går, for å få skikkelig demping når foten treffer bakken. 

Jeg har begynt å gå mer nå og foten kjennes bedre ut, så jeg håper.

Jeg gjør eksentriske tåhev etter Olympiatoppens anbefalinger. 

Jeg sykler. 

Jeg har gått på ski. 

Men ingenting kan måle seg mot løping. Jeg har så lyst til å løpe! 

Når jeg ser andre som løper, ønsker jeg det er meg.... ;-) 

Og jeg kjenner at jeg gleder meg sånn til å løpe i dette fine vårværet. 

I'll be back. Very soon. And very strong. And then nothing is going to stop me! 

I morgen er det time hos fysioterapeut og nå er jeg spent på om hevelsen har gått ned og om jeg får lov til å begynne å løpe så smått igjen.... :))

Er ikke dette en vakker solnedgang? Tatt på "høgda" på vei til Raufoss. På sykkel...