Halvmaraton i Fjelleventyret, konkurranserapport.

Aller først vil jeg bare si at denne konkurransen er noe av det vakreste jeg er med på, og det var i dag fjerde gangen jeg var med. Med dagen i dag, har jeg vært med på tre halvmaraton her oppe og en Miniton (første gangen).

Sola var allerede stått opp da jeg sto opp for å spise frokost kl 0445.

Jeg hadde avtalt med kollega Karoline at vi skulle dra klokken halv seks, for jeg var litt usikker på hvor lang tid vi brukte her fra Gjøvik opp til Beitostølen. 

Og tenk om vi ikke skulle rekke bussen til Valdresflya som går 09.15 eller ikke skulle rekke å hente startnummer.....

Men verstefallstenkinga kunne jeg bare legge bort. 

Vi var på Beitostølen før 08 og hadde god tid til å gå på do, hente startnummer og spise matpakka og gå på do enda en gang.

Og enda hadde vi tid til å ta litt bilder og prate litt med både kollega Ragnhild og Karen Marie og Helge som også hadde kommet etterhvert.

Så var det tid til å gå ombord i bussene som skulle frakte oss inn til Valdresflya Vandrerhjem og startområdet. Bussene er alltid fylt med masse glade og spente deltakere, og bussen tar oss gjennom den vakre fjellheimen. På denne turen rekker man å både se og tenke gjennom løypa i hodet, og få enda litt mer konkurransenerver.

Det jeg husker fra vandrerhjemmet i dag er dokø og dokø og atter laaaaaang dokø og deretter fotosession og masse konkurransenerver. Og da var det så godt å ha dere kjære, tøffe kolleger der, Karen Marie, Ragnhild og Karoline. 

Og så var det så koselig å møte Marit der oppe og veksle noen ord med henne. Håper du er fornøyd med løpet og omgivelsene. 

Jeg møtte også flere hyggelige fjes der oppe, blant annet løperen fra Land og sportsmanden. 

Start er ca 1 km nedenfor vandrerhjemmet.  Startskuddet går og vi er i gang. Løypa starter med en slak motbakke som er ganske tung før man blir ordentlig varm. Jeg ser bare ryggen til Karen Marie der hun setter avgårde med rakettfart. Umulig å henge seg på henne i år.

Etter 2 km var jeg ganske varm og da begynner nedstigningen mot Bygdin. 

Det går nedover og nedover og det er nydelig utsikt utover fjellheimen på alle kanter og etter hvert ser jeg også Vinstervatnet ligge der nede. Beina kjennes fine ut, men så mye nedover er tungt for beina. 

Det jeg husker godt fra nedstigningen, er alle de døde lemen som ligger i veien. Ekkelt, egentlig.... Masse overkjørte pelsdotter som lå rundtomkring på asfalten.....

Så er vi ved Bygdin og løypa flater ut og etter hvert blir det også lett stigning. Farten går merkbart ned. Det er tynnere luft her oppe i fjellet og motbakkene blir dobbelt så tunge etter all den utforløpinga. De 3 km fra Bygdin opp mot Båtskaret er utrolig tunge. Har lyst til å gå bare litt. Det er mange som går og jeg blir nesten fristet,

Jeg har en djevel på den ene skulderen som sier: "du kan bare gå og hvile deg litt i denne bakken" og en djevel på den andre skulderen som sier: "du skal og må ikke stoppe!" Og heldigvis vant den som sa at jeg ikke måtte stoppe. 

Men det gikk ikke fort oppover der. Og jeg bare gledet meg til å komme opp der som det flatet ut og spesielt der det begynte å gå nedover mot Beitostølen. 

For der skulle jeg sette opp farten, for jeg skulle jo perse!!
Men beina mine ville ikke gå fortere. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg skulle klare 5 minutter pr km nedover der, men beina var tunge og møre og slitne. 

Jeg begynte å få vondt i venstre kne også. Prøvde å ignorere det og det gikk til en viss grad. Akillesen var vond, men ikke så vond at jeg måtte slutte å løpe, så jeg ignorerte den og :))

De tre siste km var vonde og en kamp i seg selv. Jeg så en sykkel som lå lettere henslengt i grøfta og hadde mest lyst til å bare ta den og sykle resten.....

Den siste km stod det masse folk langs løypa og vi fikk masse heiarop, men jeg husker nesten ikke dette. Bare at jeg plukket en mannlig løper noen hundre meter før jeg passerte mål, yeah. Siste km ble løpt på 5.03min. 

Jeg fullførte i år på 1.52.43, altså ingen persing, men fornøyd allikevel tatt treningsmengde og skade i betraktning. Jeg har i år plutselig rykket opp i klassen 45-49, enda jeg bare er 44 år :) og ikke fyller 45 før i slutten av november. Denne klassen er en av de sterkeste klassene. Det er ikke lett å komme høyt opp på resultatlista. Totalt ble jeg nr 100 av alle damer som fullførte halvmaraton.

Løypa er vakker.

Jeg kommer tilbake neste år også, og hvert år så lenge dette løpet arrangeres. 

Det er et utrolig velorganisert og bra arrangement. 

Her følger en mengde bilder:

Utsikt fra Valdresflya Vandrerhjem og se hvor fint vær vi har.

Litt medvind fikk vi også på veien.

Langt nedi der er startstreken....

Poserer før start. Meg, Karoline og Ragnhild :))

Endelig i mål. Slitne, men sterke damer!!

Fra venstre: Karoline, meg, Ragnhild og Karen Marie