Oslos Bratteste og melkesyre i leggene

"Jeg liker veldig godt motbakker, jeg." pleier jeg å formidle rundt omkring.
Jeg vet ikke hvorfor, men mulig jeg liker jeg å ha det litt vondt.
Jeg kan i hvert fall bekrefte at jeg har hukommelse som en gullfisk.
Jeg hadde fullstendig glemt hvor vondt jeg fikk i leggene av den første bakken, Helveteskneika, i fjor.
Da jeg kjente igjen de velkjente melkesyresmertene i leggene, tenkte jeg på hva i all verden jeg hadde begitt meg ut på.
Igjen.
Og det etter 400 m! Det var 2.3 km igjen!!
Jeg lurte på hvorfor i all verden jeg ikke hadde trent mer motbakker i år og hvorfor jeg hadde hoppet over leg-curl-øvelsene de siste månedene. Og det var VONDT i leggene!
Jeg motiverte meg selv videre ved å minne meg på at jeg er i mål om ca 25-30 minutter.
Etter 400m kom det en nesten flat strekning på 50 m før neste kneik kom, og jeg klarte å l ø p e noen få meter før neste kneik kom.
De bratteste kneikene var helt umulig å løpe. I hvert fall for meg. Også for de fleste av de jeg så rundt meg.
Stillingen i de verste bakkene var ganske bøyd med armene på lårene. Se bilde litt lenger ned, der jeg har noen få meter igjen til mål.
Her er løypeprofilen sakset ut fra Oslos Bratteste sine sider på nettet:

Som alle kan se er det ikke veldig mange flate partier "å hvile" i. Men da vi runder 1,5 km, er det faktisk mulig å løpe litt. Det var deilig, men ikke langt nok til å løpe ut melkesyren av leggene. For etter en liten stund, er bakkene der igjen og leggene kjennes veldig godt igjen.
Bakkene mot mål er litt mindre bratte, men det hjelper ikke så mye når man skulle hatt en aldri så liten hvil. Det tillater man seg jo ikke, for man vil jo ha en bra tid.
Og helst sette pers i denne løypa.
Jeg (og ikke glem hukommelsen som gullfisk) trodde jeg hadde satt ny pers med en tiendel sekund fra i fjor (hehe), men da jeg sjekket resultatene fra i fjor, så jeg jo at jeg hadde 10 sekunder dårligere i år. Jeg får bare si at jeg kommer sterkere tilbake når skoleåret er fullført :o)
Følelsen man får etter å ha kommet i mål, er jo bare deilig, full av endorfiner som man er.

Arrangementet er utrolig bra og jeg liker at det er et løp for alle. Deltakerantallet har nesten doblet seg fra i fjor og det viser hvor populært det har blitt. Så tusen takk til arrangørene og alt hjelpemannskap for et helt fantastisk arrangement. Jeg er med igjen også neste år, og da skal jeg sette ny pers!

Her følger bilder:

På bunnen av bakken med Helveteskneika på begge bildene under. Bildene lyver litt med hensyn til at de ikke viser ordentlig hvor bratt det egentlig er:

Under er et bilde av meg rett før mål. Legg merke til stillingen, enda her var ikke bakken så veldig bratt.