Vi pakket og gjorde oss klar for Oslotur.
Vi kom til Oslo i 12-tiden og de tøffe maratonløperne hadde vært i gang et par timer allerede. Det var veldig mye folk ute i gatene og fin stemning. Været var helt perfekt med fin sol. Jeg hentet startnummer og var for sent ute til å få t-skjorte i min størrelse. Det var litt dumt, men det er vel sånn det må bli når man bor litt reisevei fra Oslo og ikke har mulighet til å hente startnummer før løpsdagen?
Det var så herlig å se på de andre som løp og var så flinke. Er imponert over alle som løper maraton! DET er sterkt og tøft!! Jeg vet hvor mye trening som ligger bak.
Men alle som løper, uansett distanse, er veldig flinke.
Men alle som løper, uansett distanse, er veldig flinke.
Så nærmet starten for 10 km seg. Varmet opp litt på en grusvei ved festningen først, men så begynte klokken å nærme seg 15.30. Jeg var seedet inn i pulje 2 og skulle starte 15.33. Det var så vanskelig å finne veien frem til puljeinngangen. Måtte gå rundt hele Rådhusplassen, for det meste var stengt av. Men fant heldigvis puljen i tide. Så på bildet her står jeg klar i pulja mi og venter på at pulje 1 skal avgårde.
Så var pulje 1 avgårde! Da var det vår tur med den spennende nedtellingen. Stod og gledet meg til å bli ferdig. Bang! Der var vi avgårde. Det ble litt kø-løping på begynnelsen, før det begynte å løse seg litt opp. Sånn må man regne med at det blir når det er så mange startende. Det var jo hele 7 puljer og 7000 startende i 10 for Grethe. Etter hvert ble de endel sikksakk-løping for å løpe forbi de som gikk blant annet. Det var litt slitsomt at de som gikk, gikk flere i bredden og stengte for de som kom løpende bakfra.
Jeg kjente egentlig fra første km at dette skulle bli en hard 10-kilometer. Jeg hadde våknet opp med 2 kg ekstra væske i kroppen lørdag morgen, og beina kjentes numne og tunge ut ganske tidlig i løpet. Kroppen spilte altså ikke på lag, og oppe i hodet surret: "Orker jeg dette? Skal jeg gjennomføre 10 km med denne formen?" og "selvfølgelig skal du gjennomføre! Du har aldri brutt et løp! Det er bare 10km! Det klarer du!!" Og slik gikk no minuttan.....
Hele løypa føltes som en stor motbakke!!
Endelig så jeg 5 km-merket, nå er det bare 5 km igjen! Jippi!!
Not!
Jeg prøvde å glede meg over at det var så fint vær og at det var så mange folk som løp. For ikke snakke om det fantastiske publikumet som stod rundt omkring i HELE løypa og heiet og fikk løperne fremover. Det var utrolig flott altså!
Men tror ikke jeg orket å smile så veldig - full av melkesyre som jeg ble etterhvert. Hadde melkesyre overalt. Beina ble bare tyngre og tyngre. Jeg er ganske sikker på at jeg IKKE hadde negativ splitt i år altså. Den var så positiv som den kan få blitt!
Jeg kom plutselig på at etter den første "motbakken" (hehe, man kan ikke akkurat kalle det en motbakke, men siden alt føltes som motbakker denne dagen, kaller jeg det motbakke) fikk jeg plutselig dotter i ørene og det begynte nesten å svinge litt i hodet. DET var en følelse jeg aldri har kjent før mens jeg har løpt. Lurer på hva det var? Holdt jeg på å besvime? Jeg som aldri har besvimt... Snodig var det og jeg kjente snev av det flere ganger i løypa, men ikke så hardt som første gangen.
Mannen min stod og heiet på meg etter 2 km og gav meg karbodrikke, og fikk nok de eneste smilebildene gjennom den konkurransen. Nei forresten, min gode venninne Siri Helene, dukket opp like før Grønland og da klarte jeg å smile og løfte armen og vinke til og med! Mamma, pappa, barna mine, mannen min og Siri fikk jeg se flere ganger! Det var så hyggelig med kjente rundt om i løypa. Tusen takk for at dere var der!
Ja, jeg kom meg gjennom løypa og til mål på den nest dårligste tiden jeg har løpt en 10 km på noen gang. Tiden ble 52.52.
Nå kan det bare gå en vei og det er oppover. Jeg har jo sittet mye med hovedoppgave i hele sommer/ høst.
Jeg har fått trent ca annenhver dag, selv om jeg ikke har trent like lenge som tidligere. Men jeg tror dagsformen har mye å si altså, og med begynnende forkjølelse i kroppen og den syklusrelaterte lagringen av væske har nok hatt litt å si, uten at jeg skal legge hele unnskyldningen på det.
Jeg er glad jeg fullførte!
Arrangørene har gjort en kjempebra jobb med å arrangere denne kjempestore løpsfesten som Oslomaraton har blitt til tross for nettproblemer løpsdagen!! Det eneste jeg har å utsette er resultatlistene, som det var mye rot med, og det er fortsatt ikke i orden i skrivende stund.
Her kommer litt bilder fra løpsfesten tatt av meg og min mann :-)
Så var pulje 1 avgårde! Da var det vår tur med den spennende nedtellingen. Stod og gledet meg til å bli ferdig. Bang! Der var vi avgårde. Det ble litt kø-løping på begynnelsen, før det begynte å løse seg litt opp. Sånn må man regne med at det blir når det er så mange startende. Det var jo hele 7 puljer og 7000 startende i 10 for Grethe. Etter hvert ble de endel sikksakk-løping for å løpe forbi de som gikk blant annet. Det var litt slitsomt at de som gikk, gikk flere i bredden og stengte for de som kom løpende bakfra.
Jeg kjente egentlig fra første km at dette skulle bli en hard 10-kilometer. Jeg hadde våknet opp med 2 kg ekstra væske i kroppen lørdag morgen, og beina kjentes numne og tunge ut ganske tidlig i løpet. Kroppen spilte altså ikke på lag, og oppe i hodet surret: "Orker jeg dette? Skal jeg gjennomføre 10 km med denne formen?" og "selvfølgelig skal du gjennomføre! Du har aldri brutt et løp! Det er bare 10km! Det klarer du!!" Og slik gikk no minuttan.....
Hele løypa føltes som en stor motbakke!!
Endelig så jeg 5 km-merket, nå er det bare 5 km igjen! Jippi!!
Not!
Jeg prøvde å glede meg over at det var så fint vær og at det var så mange folk som løp. For ikke snakke om det fantastiske publikumet som stod rundt omkring i HELE løypa og heiet og fikk løperne fremover. Det var utrolig flott altså!
Men tror ikke jeg orket å smile så veldig - full av melkesyre som jeg ble etterhvert. Hadde melkesyre overalt. Beina ble bare tyngre og tyngre. Jeg er ganske sikker på at jeg IKKE hadde negativ splitt i år altså. Den var så positiv som den kan få blitt!
Jeg kom plutselig på at etter den første "motbakken" (hehe, man kan ikke akkurat kalle det en motbakke, men siden alt føltes som motbakker denne dagen, kaller jeg det motbakke) fikk jeg plutselig dotter i ørene og det begynte nesten å svinge litt i hodet. DET var en følelse jeg aldri har kjent før mens jeg har løpt. Lurer på hva det var? Holdt jeg på å besvime? Jeg som aldri har besvimt... Snodig var det og jeg kjente snev av det flere ganger i løypa, men ikke så hardt som første gangen.
Mannen min stod og heiet på meg etter 2 km og gav meg karbodrikke, og fikk nok de eneste smilebildene gjennom den konkurransen. Nei forresten, min gode venninne Siri Helene, dukket opp like før Grønland og da klarte jeg å smile og løfte armen og vinke til og med! Mamma, pappa, barna mine, mannen min og Siri fikk jeg se flere ganger! Det var så hyggelig med kjente rundt om i løypa. Tusen takk for at dere var der!
Ja, jeg kom meg gjennom løypa og til mål på den nest dårligste tiden jeg har løpt en 10 km på noen gang. Tiden ble 52.52.
Nå kan det bare gå en vei og det er oppover. Jeg har jo sittet mye med hovedoppgave i hele sommer/ høst.
Jeg har fått trent ca annenhver dag, selv om jeg ikke har trent like lenge som tidligere. Men jeg tror dagsformen har mye å si altså, og med begynnende forkjølelse i kroppen og den syklusrelaterte lagringen av væske har nok hatt litt å si, uten at jeg skal legge hele unnskyldningen på det.
Jeg er glad jeg fullførte!
Arrangørene har gjort en kjempebra jobb med å arrangere denne kjempestore løpsfesten som Oslomaraton har blitt til tross for nettproblemer løpsdagen!! Det eneste jeg har å utsette er resultatlistene, som det var mye rot med, og det er fortsatt ikke i orden i skrivende stund.
Her kommer litt bilder fra løpsfesten tatt av meg og min mann :-)
Før start i pulje 2:
Før start med halvmaratonløperne i bakgrunnen:
En av drikkestasjonene, og når vi snakker om det syns jeg de var kjempeflinke til å lange drikke under løpet :-)
Før start på 10 for Grethe:
Meg ganske tidlig i løypa:
Godt jobba! Det er ikke greit å løpe når kroppen ikke er helt hundre prosent frisk altså - så jeg synes du skal være godt fornøyd med at du stilte til start! OG kom til mål ;-) Nå får du bare sørge for å kvitte deg med basillene fort som fy! ;-)
SvarSlettTakk, godt det bare var 10km... (Men det kan være langt nok når man ikke er i form). Til helgen er Oslos bratteste og da akter jeg å være i form :-) bortsett fra at dette viruset ikke bryter ordentlig ut......bare litt snev...
SlettBra gjennomført på en litt "dårlig" dag :-) Lykke til på Oslos bratteste !
SvarSlettTakk @ultratrening :-) Gleder meg til Oslos Bratteste :-)
Slett