For to netter siden drømte jeg at jeg løp nedover fra Valdresflya Vandrerhjem og jeg syns det gikk så trått. Løp alene gjorde jeg også. Plutselig oppdaget jeg at jeg ikke hadde startnummer og da hadde jeg kommet et stykke på veien. Herregud, jeg glemte å hente startnummer.....hvem glemmer sånt da? Ja, ja, takk og pris var det bare en drøm..
I dag hentet jeg startnummer klokka 08.30. Det skulle jeg hvert fall ikke glemme. 2 par løpesko var med, var egentlig ganske sikker på hvilke av dem jeg ville ha. Det måtte bli mizuno wave precision. Jeg elsker de skoene. Lette og gode å ha på.
Bussen til Valdresflya Vandrerhjem skulle gå 09.30 så hadde god tid til å ordne det som skulle ordnes før start :-)
Litt over 09 møtte jeg min kollega, Karen Marie, og vi tok bussen sammen. Det er så hyggelig å være flere sammen. Godt for psyken, for da kan vi psyke hverandre opp. Selv er jeg min verste fiende til å psyke meg ned før løp.
Vel fremme på vandrerhjemmet fant vi våre "faste plasser" til høyre inn inngangsdøra. Det var 1 time til start. Men måtte jeg ikke tisse litt da? Jeg hadde bare vært på do fire ganger før. Dokøen var 15 min lang og akkurat da jeg stod ute i dokø, kom regnet og jeg ble våt og kald. Men jeg møtte flere hyggelige damer i dokøen som gjorde at tiden gikk litt fortere der.
Så måtte vi gå mot start som er 1 km nord for vandrerhjemmet, og da kom regnet! De beste maratonløperne kom forbi. vi heiet dem forbi! kjempetøffe! Beste dame kom også forbi før vi startet.
Det sprutregnet og vi fikk beskjed om å sende det tøyet vi ikke skulle bruke med lastebilen ned til målområdet. Jeg ble iskald og våt.
Så gikk startskuddet, og vi var i gang. Løypa begynner med et par km med lett stigning. Jeg var iskald og stiv i beina, så følte ikke det gikk så fort. Men etter et par-tre km begynner jeg og bli varm og det går lettere. Jeg så Karen Maries rygg foran meg og tenkte at den skulle jeg holde.
Så kommer 6-7 km med utforbakke ned til Bygdin. Jeg klarer å holde ganske grei fart nedover til meg å være. Jeg klarer til og med å tenke på hvor vakkert det er i fjellet og hvor herlig det er å løpe her. En mann som løp litt foran meg på denne strekningen, hadde ikke helt kontroll over sine kroppslige funksjoner. Måtte flire litt av det.
Brøytekantene var ikke så store som i fjor, og været var bedre og varmere. Mannen min og sønnen min stod ved Bygdin og heiet og tok bilde og gav meg en liten flaske xl1. Det gav god motivasjon videre! :-)
Nede ved Bygdin er det flatt/ lett stigning tre km, og så begynner de seige motbakkene opp mot Båtskaret. Jeg hatet skikkelig en stund der, og flere begynte å gå. Jeg tenkte hardt inni meg: "jeg skal ikke gå, jeg skal ikke gå! Jeg skal løpe helt opp! Det klarer du" tenkte jeg. Beina ble fulle av melkesyre, men opp kom jeg, og det gikk litt bedre igjen. Mannen min gav meg en gelpose på toppen, for nå måtte jeg få litt karbohydrater i kroppen. Gelen er alltid så kvalmende og tjukk, men det gled ned.
Nå var det snart bare 7 km igjen til mål. Beina begynte for alvor å bli vonde. Jeg så Karen Maries rygg som gled lenger og lenger fra meg. Hun er tøff og sterk altså!
Jeg løp og tenkte på at jeg gledet meg så alvorlig mye til å begynne å se hyttelandskapet på Beitostølen, for da visste jeg at det bare var 2 km igjen til mål. Ikke det, merkingen var veldig god hele veien! For hver km stod det skilt i veikanten om hvor langt som var igjen, og det var veldig godt å se 1 km! Da var beina så vonde og slitne, men de gikk fortsatt fremover. Jeg prøvde å la være å tenke på det. Prøvde å fokusere på alle som så på oss som løp!
Endelig nærmet jeg meg mål. På Beitostølen er det en målbue som ser ut som mål, men som jeg visste ikke var mål. (Det trodde jeg nemlig første gangen jeg var der oppe og løp Miniton.)
Men når man kommer forbi den, ser man mål. Endelig! Deilig!! De vonde beina ble raskt glemt
Tiden ble 1.50.35, og jeg er kjempefornøyd! Ny pers og nesten 10 min forbedring fra i fjor!
Jeg syns Fjelleventyret er et kjempebra og godt tilrettelagt arrangement! Selv elsker jeg å løpe i vakkert fjellandskap og vil gjøre alt for å være med de neste åra også.
Karen Marie og meg på Beitostølen før start
Meg i løypa et sted, husker ikke hvor...
I mål! Endelig! Prøvde meg på en liten spurt med mannen foran, men det gikk ikke så bra. Hadde ikke noe mer spurt i beina, men det hadde visst han :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar