Terrengløping i Dalborgmarka / Vind torsdag 27.juni

Det blir masse bilder i dagens innslag.

I ettermiddag fant mannen min og jeg ut at vi skulle løpe i 13km på Vind. 

Været var klamt og grått med fare for regn. Men helt ypperlig temperatur.

Stiene bar preg av masse nedbør siste dager, så det ble ordentlig grisete (og deilig).

Det er jo bare å vaske bort møkka etterpå, er det ikke?

Det er deilig å bare løpe uten å bry seg om at man blir møkkete. Det var dessuten umulig å hoppe utenfor gjørmehullene, da nesten alt var vått og gjørmete.

Vi holdt ganske rolig fart: gjennomsnittet lå på 8,81 km/t og distansen ble 11.74 km i flg endomondo.

Terrengløping er som jeg har skrevet tidligere ren rekreasjon. Det er så vakkert og grønt i skogen nå. Det er så mange fine blomster og trær. I tillegg er det stille og rolig.

Det at farten holdes på et lavt snitt gjør at det kjennes veldig godt ut å løpe både for beina, kropp og sinn. 

Myggen så vi ikke så mye til i dag heldigvis. Da vi gikk tur på tirsdag i Øverbymarka var det litt for mange av dem nemlig. Men i ettermiddag løp vi jo hele tiden, så de rakk ikke sette seg å stikke... :-)

Har regnet mye siste dager....

Et tørt parti...

Mannen min står blid og venter på meg....

Stien er smal, men skimtes mellom blomstene :-)

Ikke like gjørmete alle steder..

Hopper over bekken...

Løp med kompresjonsstrømper i dag. Håper det holdt flåtten unna...

Ikke så aller verst møkkete? 

Sentrumsgateløpet, Kongsvinger 22.juni

Vi har siste uka gått og snakket om at det kunne være morsomt å være med på Sentrumsgateløpet i Kongsvinger, samtidig med at vi tok en harrytur til Sverige i samme slengen. Begge barna var reist til Oslo på ferie til besteforeldre for en uke, så vi hadde mulighet til å være litt egoistiske og bare gjøre det vi selv hadde lyst til.
Så da vi la oss fredag kveld,hadde vi bestemt oss for at: Ja, vi reiser!
Da jeg la meg hadde jeg ikke bestemt meg for om jeg skulle løpe 5 eller 10km. Mannen min hadde allerede bestemt seg for å løpe 10 km. 
Og da jeg våknet og fikk kjenne litt på formen, bestemte jeg meg for 5km. Jeg kjente at kroppen ikke spilte helt på lag.

Været viste seg ikke fra sin beste side akkurat med ekstremværet Geir som holdt på å trekke seg unna, men det var fint løpevær.

Vi kommer frem og får etteranmeldt oss, og setter oss i bilen og "varmer opp" med å sove en halvtime. Slitne etter en lang og travel arbeidsuke.
Klokken 11.30 begynner vi å varme opp litt. Det blåser og småregner litt, uggete vær med andre ord. Men vi vet at når vi får startet og kommet igang, pleier det å bli fort varmt. Så yr og litt vind, er fint løpevær!

Alle løpere skulle starte samtidig på slaget 12.00, både 5 og 10km løpere. Vi som skulle løpe 5km skulle starte 60 meter foran 10km-løperne for å få 5km. 10km-løperne skulle løpe to runder i samme løype. Jeg tenkte at stakkars 10km-løperne som må passere og løpe siksak rundt mange 5km-løpere på veien. Det ble nok litt hinder for mange av de raskeste. Og i år var det jo rekorddeltakelse med dobbelt så mange fullførte deltakere enn fjoråret.

Så stod vi klare på startstreken, og vi ventet på startskuddet fra 10km-starten, da det ikke var noe eget startskudd til 5km-løperne. En morsom fyr i 5km-gruppa ropte "Bang" før startskuddet gikk, og mange inkl meg startet klokka da. Men dette måtte vi fort avslutte, for nå gikk startskuddet hvert øyeblikk! DER! Nå var vi i gang!
Jeg kjente at kroppen min ikke var med fra første stund, men jeg tenkte at det ville gå over etter 2-3km. Det pleier å gjøre det når kroppen blir varm. Men det gjorde ikke det denne gangen. Jeg priset meg lykkelig for at jeg bare skulle løpe 5 km.
Kroppen kjentes tung hele veien. Jeg begynte å glede meg til å komme i mål. Jeg som liker varierte løyper. Fikk ikke melkesyre, men kjentes bare TUNG ut. Mye sitter mellom ørene, det gjør det, men jeg klarte ikke snu det i dag.

Løypa var veldig fin og variert med diverse underlag: Asfalt, gress, grus og sti. Det var også varierende høydekurve. Jeg liker veldig godt slike løyper! Så dette løpet anbefales for løpere som liker varierende terreng og høydekurver. Veldig morsomt!! :o)

Det var emit tidtagersystem, men dette sviktet. Vet ikke helt hvorfor og hva som skjedde, om det var menneskelig svikt eller tenknisk svikt, men resultatene lot vente på seg.
Jeg skjønte at de hadde fått alle tidene med brikkene, men de måtte føre alle deltakerne opp manuelt ettersom de kom i mål. Så for arrangøren ble det veldig mye ekstrajobb vil jeg tro.
Får håpe de løser dette bedre neste år, både for sin egen skyld og deltakerne.
I dag da jeg våknet, var imidlertid resultatene klare, og jeg kom på 8.plass av 37 fullførte på 5 km med tiden 25.08.
Må vel si meg fornøyd med det, tatt i betraktning krevende løype og lite samarbeidsvilllig kropp!
Alle fikk medalje i mål. Det ble også servert drikke og boller.
Tross dårlig vær var det flere som hadde stilt seg opp for å heie, slikt er moro!

I fht toalett og garderobemuligheter, var dette veldig greit tilrettelagt i en idrettshall ca 3-400m fra start/mål. Det var en veldig blid og hjelpsom dame som satt i luka der og geleidet oss til riktig garderobe.

Raskeste mann på 10 km ble Knut Eraker Hole fra Hadeland IF som løp på 34.09. Raskeste dame ble Anne Berit Vangen på 40.00, som jeg hadde en veldig hyggelig prat med etter løpet. Utrolig imponerende prestasjoner!

Hvis det passer seg sånn neste år på denne tiden, er det mye mulig vi kommer tilbake for å løpe. Om det blir 5 eller 10 km da, må tid og form vise.

Sentrumsgateløpet

Treninga går sin gang her

Jeg er her :-)
Har ikke så mye tid til å skrive blogg om dagen, da jeg holder på med to oppgaver som går parallelt og som skal leveres inn til høsten. Den ene er hovedoppgaven, den andre er fosterhjerteoppgaven.

Jeg trener som vanlig, men hadde litt roligere trening uka etter Fjelleventyret.
I dag har jeg syklet til Gjøvik Stadion og hatt intervalltrening på tartandekket.

Ellers driver jeg og leker med tanken på å være med på Sentrumgateløpet i Kongsvinger til lørdagen. Enten 5 eller 10 km. Er moro med konkurranser! Det blir i tilfelle påmelding der og da hvis vi bestemmer oss for å dra.

I dag har jeg vært innom wiggle og bestilt meg litt nye treningsklær. Forrige uke bestilte jeg nye mizuno wave Rider. Jeg bare elsker mizuno, passer så godt til mine føtter. Wave rider bruker jeg til trening og Mizuno wave precision bruker jeg ofte til konkurransesko. De beste løpeskoene jeg har! Og nå har de begynt å komme i så mange fine farger også! 

Halvmaraton i fjellheimen 1.juni

Dagen  startet kl 05. Vi skulle kjøre fra Gjøvik til Beitostølen kl 06 hadde vi tenkt, og kom oss avgårde kl 06.15. Det var ikke verst. Jeg er alltid litt engstelig for at det skal skje noe på veien som forsinker oss, så liker å være ute i god tid.

For to netter siden drømte jeg at jeg løp nedover fra Valdresflya Vandrerhjem og jeg syns det gikk så trått. Løp alene gjorde jeg også. Plutselig oppdaget jeg at jeg ikke hadde startnummer og da hadde jeg kommet et stykke på veien. Herregud, jeg glemte å hente startnummer.....hvem glemmer sånt da? Ja, ja, takk og pris var det bare en drøm..

I dag hentet jeg startnummer klokka 08.30. Det skulle jeg hvert fall ikke glemme. 2 par løpesko var med, var egentlig ganske sikker på hvilke av dem jeg ville ha. Det måtte bli mizuno wave precision. Jeg elsker de skoene. Lette og gode å ha på.

 Bussen til Valdresflya Vandrerhjem skulle gå 09.30 så hadde god tid til å ordne det som skulle ordnes før start :-)

Litt over 09 møtte jeg min kollega, Karen Marie, og vi tok bussen sammen. Det er så hyggelig å være flere sammen. Godt for psyken, for da kan vi psyke hverandre opp. Selv er jeg min verste fiende til å psyke meg ned før løp.

Vel fremme på vandrerhjemmet fant vi våre "faste plasser" til høyre inn inngangsdøra. Det var 1 time til start. Men måtte jeg ikke tisse litt da? Jeg hadde bare vært på do fire ganger før. Dokøen var 15 min lang og akkurat da jeg stod ute i dokø, kom regnet og jeg ble våt og kald. Men jeg møtte flere hyggelige damer i dokøen som gjorde at tiden gikk litt fortere der.

Så måtte vi gå mot start som er 1 km nord for vandrerhjemmet, og da kom regnet! De beste maratonløperne kom forbi. vi heiet dem forbi! kjempetøffe! Beste dame kom også forbi før vi startet.

Det sprutregnet og vi fikk beskjed om å sende det tøyet vi ikke skulle bruke med lastebilen ned til målområdet. Jeg ble iskald og våt. 

Så gikk startskuddet, og vi var i gang. Løypa begynner med et par km med lett stigning. Jeg var iskald og stiv i beina, så følte ikke det gikk så fort. Men etter et par-tre km begynner jeg og bli varm og det går lettere. Jeg så Karen Maries rygg foran meg og tenkte at den skulle jeg holde.

Så kommer 6-7 km med utforbakke ned til Bygdin. Jeg klarer å holde ganske grei fart nedover til meg å være. Jeg klarer til og med å tenke på hvor vakkert det er i fjellet og hvor herlig det er å løpe her. En mann som løp litt foran meg på denne strekningen, hadde ikke helt kontroll over sine kroppslige funksjoner. Måtte flire litt av det. 

Brøytekantene var ikke så store som i fjor, og været var bedre og varmere. Mannen min og sønnen min stod ved Bygdin og heiet og tok bilde og gav meg en liten flaske xl1. Det gav god motivasjon videre! :-)

Nede ved Bygdin er det flatt/ lett stigning tre km, og så begynner de seige motbakkene opp mot Båtskaret. Jeg hatet skikkelig en stund der, og flere begynte å gå. Jeg tenkte hardt inni meg: "jeg skal ikke gå, jeg skal ikke gå! Jeg skal løpe helt opp! Det klarer du" tenkte jeg. Beina ble fulle av melkesyre, men opp kom jeg, og det gikk litt bedre igjen. Mannen min gav meg en gelpose på toppen, for nå måtte jeg få litt karbohydrater i kroppen. Gelen er alltid så kvalmende og tjukk, men det gled ned. 

Nå var det snart bare 7 km igjen til mål. Beina begynte for alvor å bli vonde. Jeg så Karen Maries rygg som gled lenger og lenger fra meg. Hun er tøff og sterk altså! 

Jeg løp og tenkte på at jeg gledet meg så alvorlig mye til å begynne å se hyttelandskapet på Beitostølen, for da visste jeg at det bare var 2 km igjen til mål. Ikke det, merkingen var veldig god hele veien! For hver km stod det skilt i veikanten om hvor langt som var igjen, og det var veldig godt å se 1 km! Da var beina så vonde og slitne, men de gikk fortsatt fremover. Jeg prøvde å la være å tenke på det. Prøvde å fokusere på alle som så på oss som løp! 

Endelig nærmet jeg meg mål. På Beitostølen er det en målbue som ser ut som mål, men som jeg visste ikke var mål. (Det trodde jeg nemlig første gangen jeg var der oppe og løp Miniton.)

Men når man kommer forbi den, ser man mål. Endelig! Deilig!! De vonde beina ble raskt glemt

Tiden ble 1.50.35, og jeg er kjempefornøyd! Ny pers og nesten 10 min forbedring fra i fjor!

Jeg syns Fjelleventyret er et kjempebra og godt tilrettelagt arrangement! Selv elsker jeg å løpe i vakkert fjellandskap og vil gjøre alt for å være med de neste åra også. 

Karen Marie og meg på Beitostølen før start

Meg i løypa et sted, husker ikke hvor...

I mål! Endelig! Prøvde meg på en liten spurt med mannen foran, men det gikk ikke så bra. Hadde ikke noe mer spurt i beina, men det hadde visst han :-)